|
|
| Friperiode i Kodiak | |  |
 |
| Eivind på leting etter bjørn. |
Etter mye snø, kalde dager og skitrasking med Cirkum Polare Alaska, fant Eivind, Stein Tore og jeg ut at vi ville oppleve vår i Alaskas villmark.
Vi gikk svangre med et felles ønske om bar bakke, fisking med stang, fresende ørreter på primusen, bål langt utover milde vårnetter og kanskje toppe det hele med å se en bjørn eller femten. Og da burde USAs nest største øy, Kodiak, utvilsomt være plassen å dra til, med stort sett isfrie vann i april og 3500 bjørner. Omtrent én brunbjørn per kvadratkilometer.
Vi hadde håpet på fiskemiddager, og særlig regnbueørret sto høyt på ønskelista. Men veien til selvfisket reinbueørretbuffet på |
| Bål ut i de sene kveldstimer. |
Kodiak i april går langs en smal, snirklete vei minelagt med byråkrati, kronglete eierforhold, stengte campingområder og lite bitevillig fisk. Det virket som om hele øya arbeidet imot oss. Men er man innbitt nok, så får man til slutt fisk. Etter mye fram og tilbake fant vi oss omsider det eneste området i Kodiaks veisystem det var lovlig å campe på. Rett ved siden av et rakettoppskytingsanlegg- av alle ting.
Her lå også de to små innsjøene Twin Lakes og oppe på et platå like ved, som stupte 60-70 meter rett ned i sjøen, fant vi vår egen utvidede versjon av hundremeterskogen - en perfekt bålplass.
I tillegg huset området en fargerik fauna. Talløse ørn |
| Magnus har sneket seg inn til Buskin lake og fått godt med dolly varden |
er, for det meste bald eagle, patruljerte kystlinjen, og vi hadde flokker av grandiose bison tuslene rundt teltet vårt. Rett ute i sjøen gikk gråhvalenes motorvei nordover. Et turistkart vi hadde med, kunne fortelle at platået vi teltet på var det beste utsiktspunktet for å se hval fra land i akkurat den perioden vi var der. Og denne orkesterplassen til prustende, plaskende og hoppende hvaler fikk vi stort sett ha for oss selv. Noen hundre meter unna holdt en flokk på rundt 50 sel til. I skogen med gamle eventyraktige sitka-gran bodde hjortearten blacktail deer og rundt matplassen vår, der vi hadde hengt opp maten i et tre, lusket flere rever seg rundt i skumringen. Vi skjøt oss noen harer til middag, og den lite bitevillige regnbueørretene |
| Bald eagle, skallet ørn |
i Twin Lakes skulle vi etter mye feiling få has på.
I vår søken etter bjørn vandret vi oppover i fjellene som skjøt opp fra kystlandskapet vi bodde i. Her fikk vi virkelig følelsen av å befinne oss i villmarka og urørt natur. Men det ble dessverre verken bjørn eller sigar. Det nærmeste vi kom var noen kjempespor oppover i fjellene. De fleste bjørnene sov nok i sitt lune hi. Vi kom fram til at bjørnetrusselen var på et minimum, vi trengte ikke engang å gå varlig, som vi alle har lært i barndommen. Derimot fikk vi, som en fin trøstepremie, sett et helt knippe med fjellgeit, et fascinerende dyr med en hissig pelsdrakt og en hang etter bratte kneiper og stup.
Siste dag |
| Stein Tores første ørret var av det staselige slaget. |
en vi var på Kodiak leide vi en flott, grønn russebil. Vi ville prøve lykken i et annet fiskevann og ønsket en siste mulighet til å se bjørn. I nytt terreng ruslet vi rundt med kikkert og telelinse. Og siste natta sov vi - halvdesperate som vi var - inne i vår flotte van i en fjellpassasje, midt i det guidebøkene omtaler som et av Kodiaks mest trafikerte bjørnetråkk. Vi dro derfra litt usikre på om bjørn faktisk finnes.
Fiskinga gikk det derimot bedre med. Selv om du må passere et utall skilt som sier: Stopp!, Uvedkommende ingen adgang, Hei du! snu, du har ingenting her å gjøre, Privat, Fare!, Du har nå entret et ulovlig område, Din dust! hva gjør du her – har du ikke lest de and |
| Bisonflokker var ofte en del av utsikten fra teltet. |
re skiltene?. Ja, etter å ha passert alle disse skiltene så kom vi oss inn til Buskin lake. Denne offentlig tilgjengelige innsjøen (som det ikke er lov å campe i nærheten av og sannsynligvis heller ikke lov til å parkere ved dersom man skal følge skiltene) er det faktisk helt umulig å nå bredden av uten å overse noen ”adgang forbudt”-skilt. Men i likhet med at man må knuse noen egg for å lage omelett, så må man som regel bryte noen regler for å dra på tur i Alaska. Til Buskins bredder kom vi, og belønningen var både dolly varden (en søsterart til den norske røya) og regnbueørret. Det smakte godt på alle mulige måter.
Tekst og foto: Magnus Wright Jacobsen
|
| Skrevet av Cirkum Polare Alaska. Sist endret 23/05-2010. |
|
|
|
